I en liten skog langt borte fra menneskenes støy, bodde det en luring av en rev ved navn Lommis. Lommis var ikke som andre rever. Han var kjent for sine skøyerstreker og sitt store hjerte. Men selv en luring som Lommis kunne føle seg ensom, og han ønsket å finne et sted hvor han kunne spre glede og latter.

En dag mens Lommis ruslet gjennom skogen, snublet han over en gammel avis som lå på bakken. På forsiden var det en stor artikkel om Lommedalen Support som søkte etter en maskot for å skape engasjement i Lommedalen Idrettslag. «Dette er min sjanse!» tenkte Lommis og smilte lurt.

Lommis visste at han måtte gjøre et godt inntrykk på lederen av Lommedalen Support, selveste Cato. Cato var kjent for å være streng og vanskelig å imponere, men Lommis var ikke redd. Han bestemte seg for å bruke sine luringstreker til å vinne Catos tillit.

Lommis gikk som seg selv til Catos kontor, uten noen forkledning. Da han kom inn, hilste han Cato med en dyp og teatralsk stemme, «Jeg er den mystiske maskoten du leter etter.» Cato løftet et øyebryn og så skeptisk på den tilsynelatende utkledde figuren foran seg. «Hva kan du tilby Lommedalen som ingen andre kan?» spurte Cato strengt.

Lommis trakk pusten dypt og begynte å danse en ellevill dans, snurre rundt og gjøre morsomme grimaser. Cato kunne ikke annet enn å le. «Vel, du har i hvert fall fått meg til å le,» sa Cato. «Jeg gir deg en uke til å bevise hva du er god for.»

I løpet av den uken jobbet Lommis hardt. Han besøkte fotballgruppen, basketgruppen, og håndballgruppen. Han stilte opp på treninger, kamper og turneringer. Med sine morsomme sprell og positive energi, klarte Lommis å få både barn og voksne til å le og smile.

Fotballgruppen elsket hvordan Lommis alltid dukket opp med morsomme heiarop og sprø kostymer. Basketgruppen fant motivasjon i hans evne til å løpe rundt banen med ballen, selv om han aldri klarte å score. Håndballgruppen satte pris på hans evne til å løfte stemningen, selv når de lå under med mange mål.

Barna elsket Lommis. Han ble en del av hver trening og kamp, og det var alltid et høydepunkt å se hva slags skøyerstreker han ville finne på neste gang. Lommis ble raskt en uunnværlig del av Lommedalen Idrettslag.

En uke senere, med hele bygda i ryggen, gikk Lommis tilbake til Catos kontor. Cato så på ham med et smil, men også et glimt av undring. «Lommis,» sa han, «du har gjort en fantastisk jobb, men jeg må spørre, hvordan er det mulig at du kan snakke? Du ser ut som en ekte rev.»

Lommis lo og sa, «Cato, jeg er faktisk en ekte rev. Jeg visste at det ville være vanskelig å tro, men jeg ønsket bare å spre glede og bli en del av Lommedalen.»

Cato kunne knapt tro det, men han lo enda mer. «Dette er fantastisk! En ekte rev som maskot er noe helt spesielt. Du har allerede vunnet hjertene til alle her, og jeg er sikker på at ingen vil ha noe imot at du er en ekte rev.»

Lommis jublet av glede og takket Cato. Fra den dagen av fortsatte han å spre glede og latter i Lommedalen, og både fotballgruppen, basketgruppen, og håndballgruppen nøt godt av den fantastiske energien han brakte med seg. Slik ble Lommis, den lure og ekte reven, den mest elskede maskoten i hele Lommedalen.